Get notified


Madrugada - Chimes At Midnight

Madrugada - Chimes At Midnight

The new album - out now


Explore more



Madrugada «Chimes at Midnight» When Madrugada regrouped to celebrate the 20th Anniversary of their classic debut album «Industrial Silence» in 2019, they quickly realised that interest in the band had not waned in their absence. It had, in fact, increased, not least on the European continent. What’s more, they realised that they loved being back together. Being in Madrugada had never been quite this much fun. Says vocalist and guitarist Sivert Høyem: «It was if as the last piece of the puzzle had snapped into place. I’d never felt so self-assured on stage before. It was no stress at all, whereas in the past it had always been very stressful to me». The tour was a triumph, with the band selling out shows in the their native Norway, plenty of festival dates and a host of concerts throughout Europe, where the band now sold out halls that were twice the size of the places they used to play back in the day. 10 years on from when the band called it a day after guitarist Robert Burås passed, the three remaining original members – Høyem, Frode Jacobsen (bass) and Jon Lauvland Pettersen (drums) – felt rejuvenated and ready for more. They wanted to play more shows. In order to do so, new music had to be made. The trip they were on couldn’t be strictly nostalgic. And so it was that Madrugada, a band that usually takes its sweet time to agree on just about anything, ran straight off the stage and back into the rehearsal room in December 2019. Jacobsen: «We were on a tight schedule. We booked time at Sunset Sound Studio in Los Angeles at the end of February, and had about a month and a half to come up with the material and whip it into shape. It went rather swimmingly. We were still high from touring, raring to go». Høyem: «Everyone brought something – melodies, ideas – to the table. And then we’d all be let loose on it. We had the «Industrial Silence» album in our bloodstreams after playing it live on the tour, and I felt there was a direct line back to our formative years. Everything came out sounding like Madrugada». The band worked in their own rehearsal space/studio in Oslo, in another studio, Velvet Recordings, 45 minutes outside the city, and spent a further week woodshedding in Berlin. 70% of the material they came up with, is spanking new. But they also rescued a couple of older songs from oblivion. «The World Could Be Falling Down» hails from the time of their first album. «Slowly Turns The Wheel» first reared its head somewhere between the third and the fourth. Lauvland Pettersen: «The process was very different from when I recorded my last album with the band [«The Nightly Disease», 2011]. That was a case of ‘second album syndrome’. We didn’t have much going in, and had to come up with the goods on the clock. This time the material was not only written, but thoroughly arranged too». The band arrived in Los Angeles in late February, happy to be recording in a legendary studio where classic albums by Led Zeppelin, Fleetwood Mac, The Doors and the Rolling Stones had been conceived. Lauvland Pettersen: «It was a boyhood dream come true, for sure. A terrific gift: I’m here, I’m with my dear friends and we’re having the time of our lives». Producer Kevin Ratterman (Ray LaMontagne, My Morning Jacket, The Flaming Lips) was waiting for them, and the plan was once again to get in the flow and work fast. The band had given themselves two weeks to put the music, recorded live in the studio, to analogue tape. They met their deadline, and a good thing too. No sooner was the last song on the album, «Ecstasy», in the can, before the world as we knew it shut down. It was March 2020, and the plan had been for Madrugada to go home, rest up for a week and return to do overdubs and mix the album in a studio in Silver Lake. Instead, they had to go home, and stay home. Høyem: «It was a ‘last flight out of Saigon’ kind of scene. And the tickets weren’t cheap». Up until this point, the making of «Chimes at Midnight» had been a whirlwind affair. When it became obvious that the world would remain in a state of emergency for quite some time, it was important not to lose momentum. The album would have to be finished by unorthodox means: Namely by Zoom and via big screen-TVs, with Ratterman and the American team on one end in Los Angeles, and Madrugada on the other, in Oslo, Norway. Frustrating? Oh yes. But the esprit de corps remained strong. Jacobsen: «The technology enabled us to do overdubs in real time, with Kevin producing us from the other side of the Atlantic. Unusual, to say the least, and quite interesting. But the process became a lot slower». It goes without saying that Høyem, Jacobsen and Lauvland Pettersen are painfully aware that one of Madrugada’s founding members, Robert Burås, very sadly isn’t around to work his magic anymore. But what other developments have the nigh-on 14 years since their fifth and hitherto last album, «Madrugada» (2008), and «Chimes at Midnight», begot? Høyem: «The songs are a reflection of who we are in the present time. We’re older. We’re all fathers. I believe I have a more nuanced view of life than I had 20 years ago, a greater ability to feel several things at once. Madrugada’s aesthetic was very New York City and Berlin, we were a punk band that played the blues. All those elements remain. But this time around it felt appealing to explore the more dreamy aspects of what we do. The city we recorded in encouraged us to do so». Jacobsen: «Chimes at Midnight» is not a conceptual album, it doesn’t point in one particular direction. That makes it somewhat different, in my mind. But it’s made to played live, just like the other albums». Lauvland Pettersen: «It’s got maybe more of a singer/songwriter vibe to it, I think. If I want to write a ballad and give it the full orchestral treatment, I’m welcome to do it. It’s been therapeutic too. The shows were pure pleasure, and the album’s given me a feeling of closure». Høyem: «‘Chimes at Midnight’ was born of an atmosphere of true joy and goodwill. To me, it’s a passionate album». The members’ respect for their shared history is at the top of their minds at all times. Jacobsen: «I’ve always had romantic ideas about bands in general, and our band in particular. I never wanted to make music outside of Madrugada. I wanted to make it with the people I started out with». Madrugada are Sivert Høyem Frode Jacobsen Jon Lauvland Pettersen with Cato Thommassen and Christer Knutsen Album discography: «Industrial Silence» (1999) «The Nightly Disease» (2001) «Grit» (2002) «The Deep End» (2005) «Madrugada» (2008) «Chimes at Midnight» (2022)


Madrugada «Chimes at Midnight» Da Madrugada samlet seg igjen i 2019, for å feire 20-årsjubileumet til det klassiske debutalbumet «Industrial Silence», var det et par ting som umiddelbart ble klart for de tre gjenlevende originalmedlemmene. Det første var at interessen for Madrugada, uten tvil det største rockbandet i Norge i de 10 årene mellom 1999 og 2009, var like stor. Ja, den hadde vokst seg større i løpet av fraværet, ikke minst ute i Europa. Det andre var at de tre medlemmene aldri hadde hatt det så gøy på turné sammen før. Vokalist og gitarist Sivert Høyem: – Det var som om den siste Lego-klossen i byggverket kom på plass. Jeg har aldri følt meg så selvsikker og fri på scenen før. Det var null stress. Tidligere hadde det alltid vært veldig mye stress. Turneen, oppunder 100 konserter lang, ble et triumftog, med blant annet to utsolgte kvelder i Oslo Spektrum, festivaljobber over hele Norge og en lang serie konserter på kontinentet, der bandet nå solgte ut dobbelt så store haller som tidligere. 10 år etter at bandet hadde lagt inn årene i kjølvannet av gitaristen Robert Burås’ bortgang, følte de tre originalmedlemmene – Høyem, Frode Jacobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer) – at de «var på en tripp de ikke ville skulle slutte». De ville spille flere konserter. Og for å kunne gjøre det, var alle enige om de måtte lage ny musikk: «Trippen» kunne ikke bare være en nostalgitripp. Slik hadde det seg at Madrugada, som gjerne bruker lang tid på å bli enige om det meste, gikk av scenen i desember 2019 – og rett inn i øvingslokalet. Jacobsen: – Vi ga oss selv strenge tidsfrister. Vi booket studiotid i Sunset Sound i Los Angeles i slutten av februar 2020, og hadde halvannen måned på oss til å komme opp med og øve inn materialet. Den lystbetonte stemningen fra konsertene satt fremdeles i oss. Så det gikk over forventning. Høyem: – Vi jobbet slik vi pleide. Hver enkelt tar med seg noe inn, og så foredler vi det sammen. Når vi er i gang, setter alle sitt preg på det. Vi hadde «Industrial Silence» i blodet etter turneen, og jeg følte at det gikk en direktelinje tilbake til de formative årene våre. Vi låt som Madrugada. Arbeidet foregikk i bandets eget studio, Malabar, i Oslo, i Velvet Recording i Spydeberg (der ett av sporene på albumet, «Imagination», ble spilt inn) og i Berlin. 70% av materialet på det ferdige albumet er helt ferskt. Men bandet reddet også et par eldre låter fra skrivebordsskuffen: «The World Could Be Falling Down» har sine røtter i tiden rundt det første Madrugada-albumet. «Slowly Turns The Wheel» stammer fra perioden mellom det tredje og det fjerde. Lauvland Pettersen: – Prosessen var veldig annerledes enn forrige gang jeg spilte inn album med Madrugada [«The Nightly Disease», 2001]. Den gangen gikk vi i studio uten å egentlig ha så mye klart. Nå var alle låtene ikke bare skrevet, men mer eller mindre ferdig arrangerte. Bandet ankom Los Angeles i slutten av februar 2020, og alle gledet seg som barn til å spille inn plate i selveste Sunset Sound – der klassiske album med Led Zeppelin, Fleetwood Mac, The Doors og Rolling Stones er blitt til. Lauvland Pettersen: – Det er jo en guttedrøm som går i oppfyllelse. Det føltes som en enorm gave å kunne gjøre det. Ikke minst som en del av et band som har noe ugjort, i en kameratgjeng som er snille og greie med hverandre, midt i en gedigen opptur. Produsenten Kevin Ratterman (Ray LaMontagne, My Morning Jacket, The Flaming Lips) ventet på dem der, og bandet var også i dette leddet av prosessen innstilt på å jobbe effektivt. Knappe to uker var satt av til å feste musikken, fremført «live» i studio, til analog tape. Tidsfristen ble holdt – og godt var det. Ikke før var den siste låten, «Ecstasy», spilt inn, før verden, slik vi hadde kjent den, stengte ned. Dette var i midten av mars 2020, og planen hadde vært at Madrugada skulle reise hjem, være i Norge i én uke og deretter returnere til Los Angeles for å gjøre pålegg og mikse albumet i et studio i Silver Lake. Slik ble det ikke. Høyem: – Vi måtte kjøpe noen veldig dyre flybilletter og pelle oss hjem. Full «siste helikopter ut av Saigon»-stemning. Forberedelsene til og innspillingen av «Chimes at Midnight» hadde inntil nå hadde foregått i ekspressfart – spesielt til Madrugada å være. Nå ble tempoet et annet. Da det etter en stund ble åpenbart at verden kom til å forbli i en unntakstilstand i overskuelig fremtid, ble det klart at albumet måtte ferdigstilles på uortodokst vis: Via transatlantisk kontakt over storskjermer og Zoom, med Ratterman og det amerikanske teamet i den ene enden, og Madrugada, i Norge, i den andre. Enormt frustrende, det er alle enige om. Men korpsånden overlevde. Jacobsen: – Teknologien gjorde det mulig å spille inn pålegg i sanntid, med produsent i USA og musikerne i Oslo. Bandet var samlet gjennom hele prosessen. Høyst uvanlig, og ganske interessant. Men alt tok veldig mye lenger tid enn det ville gjort om vi hadde vært i L.A. Alle i Madrugada er smertefullt bevisste på at et sentralt originalmedlem, Robert Burås, dessverre ikke kunne være tilstede under innspillingen. Men på hvilke andre måter gir de 13 tause årene mellom bandets femte album, «Madrugada» (2008), og «Chimes at Midnight» seg til kjenne? Høyem: – Albumet reflekterer hvem vi er nå. Vi er eldre. Vi er familiefedre. Jeg tror jeg har et mer nyansert syn på livet enn jeg hadde for 20 år siden, en større evne til å føle flere ting samtidig. Madrugada hadde en estetikk som var veldig New York og Berlin, vi var et punkband som kunne spille blues. Alt det der er fremdeles i oss. Men det var appellerende å utforske de mer dreamy aspektene ved det vi gjør. I så måte tror jeg at vi ble litt farget av byen vi spilte inn i. Jacobsen: – «Chimes at Midnight» er ikke en konseptuell plate. Den peker ikke i én retning. Det gjør den spesiell for oss, slik jeg ser det. Den er imidlertid laget for å spilles live, akkurat som de andre albumene. Lauvland Pettersen: – Jeg tenker at det i større grad enn før er et låtskriver-album. De individuelle medlemmene har kommet med ideer, som deretter er blitt behandlet av den kollektive band-hjernen. Vi er blitt flinkere til å gi plass til hverandre. Dersom jeg vil skrive en ballade for fullt orkester, så kan jeg det. For meg har det vært terapeutisk å komme tilbake. Konsertene var ren glede, og albumet gir meg en følelse av closure. Ringen er sluttet. Høyem: – «Chimes at Midnight» er et ektefødt barn av helt usedvanlig god stemning. For meg er det først og fremst en lidenskapelig plate. Respekten for bandhistorien er med dem i alt de gjør. Jacobsen: – Jeg har et romantisk forhold til ideen om band generelt, og dette bandet spesielt. Jeg planla aldri å drive med musikk utenfor Madrugada; jeg var opptatt av å få det til med de menneskene jeg startet sammen med. Madrugada er: Sivert Høyem Frode Jacobsen Jon Lauvland Pettersen med Cato Thomassen og Christer Knutsen Albumdiskografi: «Industrial Silence» (1999) «The Nightly Disease» (2001) «Grit» (2002) «The Deep End» (2005) «Madrugada» (2008) «Chimes at Midnight» (2022)